Besjeling er et knep som alle skribenter bruker. Da gjelder det å bruke det riktig.
Besjeling vil si å tillegge noe ikke-levende egenskaper som bare levende vesener kan ha. «Hainnj e stri i dag», sier folk hjemme i Romsdal. De mener været.
Besjeling og personifisering er nær beslektede retoriske figurer. Når et uvær blir kalt Dagmar, da gjør meteorologene været til et gjenkjennelig vesen. En levende person kan også brukes som uttrykk for noe annet: I noen sammenhenger vil (før) Stalin og (nå) Putin leses som et forenklet uttrykk for «russisk politikk». Land og folkegrupper er ofte personifisert. Tre uttrykk for Norge er Ola Nordmann, Ola Dunk og Moder Norge. USA er Onkel Sam, Frankrike blir kalt Marianne. Storbritannia kalles John Bull, Sverige er Søta bror for oss, Moder Svea for svenskene.
Og så har vi Holger Danske.
Andre fenomener er også personifisert: Døden kalles mannen med ljåen, og vinteren er en konge.
Dette er besjelinger: «Det var en kvelende stillhet». «Trærnes følsomme fingre.» «Økonomien skal helbredes.» «Døden kom på uventet visitt». Her er flere: «Skatter spiser opp inntektene.» «Tiden klør seg litt på haken, sier: Hva nå?». Det siste sitatet er fra albumet «Tiden kler seg naken» – også en besjeling – av Arne Berggren og gruppa hans, Dronning Mauds Land.
I Dagbladet Magasinet leste jeg: «Sola varmer en sliten sofa på et beskjedent kontor i Møllergata». En innsender i Bonytt ville ha råd om en «sliten ytterdør». I min språkverden er ting fortsatt slitt, mens mennesker og dyr er slitne. I disse eksemplene er besjelingen en helt feilaktig bruk av et godt virkemiddel.
Les mer om besjeling og andre effekter i boka mi, Fang leseren!
