Cathrine Krøger er litteraturviteren som har utdannet seg til sykepleier. Hun har arbeidet med språk, hovedsakelig litteraturkritikk, i storparten av karrieren. I godt voksen alder begynte hun på sykepleiestudiet.
I en drepende artikkel i Prosa har hun fortalt om møtet med sykepleien. Krøgers innvendinger dreier seg om språklig jåleri, innforståtte ord og tåketale. Jeg er redd vi alle har noe å lære der.
Sykepleiere vil markere seg med et annet fagspråk enn doktorens. Hvor skal de hente ordtilfanget? Også på dette feltet er engelsk dominerende. Krøger skriver: «I de utallige studieoppgavene og loggene våre er det én ting veilederne er uhyre nøye med: viktigheten av å bruke fagterminologi. Ved siden av de mange begrepene hentet fra fenomenologien består fagterminologien egentlig bare av uoversatte engelske ord. Vi lærer om resiliens, health literacy, self-efficacy, surfaceacting, om sykepleiere som fasilitatorer. Vanlig i alle fagdisipliner, antar jeg, men et paradoks for sykepleie, hvis styrke alltid har vært et pasientnært språk, i motsetning til legenes utilgjengelige latin».
Hun registrerte at «eliminasjon» betyr å gå på do. «Responderende bekreftende kommunikasjon» handler om å følge med i hva pasienten sier. I ei av de viktigste lærebøkene i faget understreker forfatterne at elektronisk journalføring er bra da. Fordi: «Kompleksitet blir brutt ned i enklere elementer som er forståelige og håndterbare, og på den måten gjør språk det mulig å kommunisere med andre.»
I samme bok skal studentene lære hva intervensjon er. «En intervensjon består av et navn, en definisjon og et sett med aktiviteter som indikerer hvilke tiltak og vurderinger som inngår i utførelsen av intervensjonen.»
Krøgers konklusjon: «Jaha. En intervensjon er altså en intervensjon.»
Hun er blitt belønnet for språkengasjementet: Cathrine Krøger ble utnevnt til juryleder for regjeringens Klarspråkspris. La oss håpe at hun fra den posisjonen får løftet fram gode eksempler på anti-jåleri i akademia: Vi trenger dem.
Problemet hun tar opp, er lett å kjenne igjen. I norsk litteratur ble det første gang presentert av Ludvig Holberg. I 1723 skrev han Erasmus Montanus. Stykket handler om bondesønnen Rasmus Berg, som er blitt student i København. Han mener at han nå er i stand til å bevise alt: «En sten kan ikke flyve. Mor Nille kan heller ikke flyve. Ergo er Mor Nille en sten». Den unge Montanus ser på sin nye, akademiske tilgjorthet som en viktig del av egoet. Selvfølgelig blir han avslørt som den dilettanten han er.
Mange gjør fortsatt som Montanus. Men vi trenger ikke å la dem dø i synden. Tips meg gjerne om jålete rariteter. Det finnes sikkert mye verre ting enn eliminasjon.
